Mer enn beste veteran - Referat fra Norway Open 2026

Mer enn beste veteran

Frøyland Skule var denne gang byttet ut med Giskehallen. Dette var for meg noe forvirrende. Ja, ikke selve skiftet av lokasjon, men mer navnet på sistnevnte. «Giskehallen» høres jo ut som en arena liggende på Giske, en øy utenfor Ålesund. Den flate sådanne som kan sees godt fra Fjellstua. Dessuten er det et poeng at Kenneth Giske spilte på Bryne i sin tid, men han kom fra Hødd. Så jeg antok navnet stammet fra nevnte øy, men sikker kan man ikke være i lys av at dette tydeligvis er et stedsnavn også i Rogaland. Spørsmålet dukker jo da opp; hvordan uttales «Giskehallen» i Sandnes? Er det med «g» eller med «j»? En kjent politiker som forholdsvis nylig besøkte Giske (øya utenfor Ålesund altså) gjorde et poeng ut av dette; det var godt å komme til et sted der hans navn ble uttalt riktig. Med «j» altså. Kanskje er det med «g» i Sandnes? Dette kom jeg ikke til bunns i. Men hva som ble fremholdt klart av jærbuene, var at området rundt spillelokalet har en spesiell status idrettshistorisk, ettersom man derfra kan se rett ut på tjernet som familien Ingebrigtsen har anvendt til utallige treninger opp gjennom årene. Således kunne man slå seg til ro med at det definitivt var verdige rammer for årets Norway Open.

Det er alltid spennende å kjenne på atmosfæren idet man ankommer spillelokalet. Interessant å høre hvilke temaer som er aktuelle – både bordhockeyrelatert og ellers. Et naturlig startpunkt denne gang var naturlig nok Vikings kamper i Champions League utover høsten. Morten Aarflot uttrykte at han tenkte å dra til hjemtraktene for å se Viking mot Bayern München. Til dette kunne imidlertid Vegard Klippen raskt avklare at billettene til Vikings hjemmekamper i Champions League allerede er utsolgt. Dette var selvsagt dårlig nytt for Morten Aarflot, men når han velger å bo på Østlandet – langt borte fra Vikings hjemmekamper i Eliteserien, der grunnlaget for deltakelsen i Europa legges – er det for så vidt ganske rimelig at han ikke stiller fremst i køen til billetter ved de aller gjeveste anledningene. Det var for øvrig morsomt å høre at Vegard Klippen og Magnus Klippen skal reise på bortekamp i Champions League og følge Viking ute i Europa. Virket dog ikke som om de hadde tenkt å ta turen til Villa Park, men det måtte vel vært en real godbit å få med seg. Det har jo ikke alltid vært flust av muligheter til å se Viking på de store arenaer. På Bergen Open høsten 2015 var eksempelvis Vegard Klippen meget skuffet over at Viking ikke klarte å komme til cupfinalen. Semifinale hjemme mot Sarpsborg 08 skulle man jo tro var en fin mulighet for å komme til Ullevaal. Det var heller ikke hverdagskost for Viking å være i slike situasjoner; som Vegard Klippen sa den gang: Viking hadde ikke vært i cupfinale siden han var fire år gammel. Det ville vært så stort å dra på cupfinale. Når vi nå har kommet til høsten 2026, føles dette plutselig rimelig lenge siden – idet Viking inntar Champions League med alle de reisemuligheter som deri ligger.

Da turneringen startet, dukket det raskt opp behov for avklaringer rundt fraværende spillere. Jeg møtte Ville Henttonen i cupen, og han spurte etter «where are the other Norwegians?». Han nevnte først Yngve Aasheim. Og så «the other one». Espen Moe, ja. Jeg hadde ikke noe annet svar å komme med enn at jeg også savnet dem. Gjennom dagen var det også flere som ville vite hvorfor Arne Johannes Holmin ikke deltok. Der var det enklere å være konkret. For det er på det rene at Holmin kjente godt til at Norway Open skulle arrangeres på Sandnes lørdag 5. september; han snakket selv om denne begivenheten i forbindelse med intervjuet av Hans-Christian Lønne for halvannen uke siden. Så da må svaret rett og slett være at Arne Johannes Holmin ikke prioriterte Norway Open denne gang. Ikke sterkt nok i alle fall. Derimot hadde Morten Aarflot funnet det interessant å ta turen fra Oslo. Han tok betydelig flere poeng nå enn i sin deltakelse på Trondheim Open for et halvt års tid siden. Faktisk var Morten Aarflot kun én kamp unna å ta seg til finalegruppen. Dersom han hadde klart å vippe oppgjøret mot Lars Ulfvensjö i sin favør, hadde det gått. Men det kreves nok mer hyppige oppmøter på turneringer for å kunne slå så pass sterke spillere. Hvilket Aarflot nå virker å ta til etterretning, for han snakker om å være med både i Örebro og Bergen denne høsten. I samme gruppe merker man seg dessuten at Jonas Bolstad var svært nær å avansere til finalegruppen. Imidlertid endte han opp ett poeng bak både Robert Forsberg og Lars Ulfvensjö, selv om han vant mot begge disse.

I løpet av turneringen, jeg mener det var mot slutten av finalegruppen, fikk man for øvrig oppleve et fenomen jeg i utgangspunktet er noe kritisk til: At bordhockeyspillere som ikke deltar i turneringen, bare kommer innom på en kort visitt for tilsynelatende å avlegge arrangementet et snev av anerkjennelse. Nå gjaldt det brødrene Daniel og Benjamin Nygård, som primært var gjester i et bryllup denne lørdagen. Men denne gang velger jeg å tro at de egentlig hadde ønsket å være med på Norway Open – så da blir besøket å kategorisere som av hyggelig art. Årsaken til at jeg er rimelig overbevist om at de hadde verdsatt å være med, ligger blant annet i hva Daniel Nygård fortalte på Bergensliga for halvannen uke siden, at han med dette fraværet mister den lengste nåværende rekke av strake deltakelser på turneringer her til lands. En slik posisjon gir han nok ikke slipp på med letthet. Nå er det visst, igjen ifølge Daniel Nygård, Amund Risa Fylling som har overtatt denne rollen.

Med finalegruppen fullført var det klart at man i den ene åttedelsfinalen ville få et møte mellom Vegard Klippen og Sinus Moberg. Selv om Sinus Moberg er svært talentfull, antok jeg dette oppgjøret relativt klart ville gå i favør Vegard Klippen grunnet langt mer rutine i slike anledninger. Om det var erfaringen som til slutt ble avgjørende, er vanskelig å si. Men en 2-1-seier i sjuende kamp gjorde i alle fall at Vegard Klippen med knapp margin avanserte. Uansett svært imponerende av Sinus Moberg. Jeg anså for øvrig Vegard Klippen deretter å være knepen favoritt i kvartfinalen mot Andreas Fjermestad. Men der viste Fjermestad seg som den klart skarpeste – og vant i strake kamper. Der traff jeg altså dårlig med mitt tips. Noe jeg for øvrig ikke var alene om denne ettermiddagen; Morten Aarflot tippet for eksempel sikker H på Sandnes-Ulf mot Ranheim i tippekupongens kamp nr. 12. Det så bra ut en stund med 1-0-ledelse til de lyseblå, men gjestene kom tilbake og utlignet til 1-1. I etterpåklokskap muligens ikke noen stor overraskelse den tid dette er tabellnaboer som begge har 24 poeng etter 21 kamper.

Den ene av semifinalene bød på et nytt møte mellom finalistene fra NM i 2017: Magnus Klippen mot Amund Risa Fylling. Den gang vant Magnus Klippen i strake kamper, og Amund Risa Fylling scoret til sammen ett (!) mål. I lys av dette får man konstatere at Amund Risa Fylling anno Norway Open 2026 er betydelig mer konkurransedyktig mot Magnus Klippen. 4-2 i kamper nå og det var lenge et spennende oppgjøre å følge. Men Magnus Klippen seiret til slutt. Slik har det som kjent vært også i alle NM etter det nevnte. I sluttspill mot Magnus Klippen får man følelsen av ikke å ha prøvd denne idretten før. Det er vanskelig i det hele tatt å få til en vellykket avslutning og følgelig enda mer krevende å score. For meg i alle fall. Derfor var det meget interessant nå å få se Magnus Klippen spille mot Rainers Kalnins i finalen. Jeg har jo hørt om den turneringen i Tallinn for noen år siden. Da Magnus Klippen slo Rainers Kalnins. Som kjent behørig markert via navnet på kiosken – Mors kjøkken – under VM på Bryne. Det ante meg at noe slikt igjen kunne være under oppseiling, da Magnus Klippen avgjorde første kamp i finalen med et sent 2-1-mål. Imidlertid skulle de neste fem minuttene med bordhockey justere i vesentlig grad på inntrykket og forhåpningene. Det var helt enkelt svært oppsiktsvekkende å registrere i andre kamp av finalen lørdag at Rainers Kalnins slo Magnus Klippen 9-0. Det er vrient å begripe at noen kan være på et så høyt nivå at Norges desiderte ener de siste ti år blir så totalt smadret. Deretter virket det ikke lenger å være noe reelt sverdslag om seieren. Hvilket Magnus Klippen selv bekreftet senere på kvelden; etter kamp nr. 2 endret spillet karakter. Da var det i praksis avgjort. Man måtte bare konstatere at denne ettermiddagen i Giskehallen var det relativt stor avstand fra å være norgesdominerende til «verdsherredøme» (et uttrykk Jon Andreas Hestad i sin tid brukte for å beskrive sine egne ambisjoner innen bordhockey).

Med Daniel Nygård fraværende, var bankettens shot-cup i utgangspunktet en åpen affære. Arrangør Andreas Fjermestad benyttet reglementet på elegant vis i sudden death mot undertegnede, ved å ta en shot og dermed avgjøre kampen. Han tok seg etter hvert helt til finalen, men mot Rainers Kalnins ble det noen hakk mer krevende. Latvieren gikk opp i en så pass komfortabel ledelse at han på et tidspunkt fant det forsvarlig å ta av keeperen – uten at seieren på noen måte ble truet av den grunn. Deretter nådde begivenheten nye nivåer med karaoke. Flere morsomme bidrag der, men tror jeg vil trekke frem «Jozin z Bazin» som et naturlig høydepunkt, siden jeg savnet den sangen som del av turneringsmusikken tidligere på dagen. Utpå aftenen dreide samtalen for øvrig inn på hva som hadde vært turneringens mest spektakulære øyeblikk. Om dette virket det å råde ganske bred enighet i at Joachim Thyzell sin avgjørende 3-2-scoring på sudden death i cupfinalen mot Øystein Klippen, merket seg ut. Forstår slik at det finnes video av dette elleville målet, og den anbefales. Joachim Thyzell tapte forresten første kamp av åttedelsfinalen mot Ane Skadsem. Da gjorde Ville Henttonen ham oppmerksom på at dersom Thyzell røk ut mot Skadsem, ville vinneren mellom Henttonen og meg ende opp som beste veteran. Hvorvidt det var dette som vekket Thyzell er vanskelig å uttale seg skråsikkert om, men han snudde i alle fall åttedelsfinalen mot Ane Skadsem og ble dermed beste veteran. Imidlertid er det målet mot Øystein Klippen som topper. Med dette kan man konstatere at Joachim Thyzell huskes for mer enn å ha blitt beste veteran i Norway Open 2026. Han leverte også turneringens mest minneverdige øyeblikk!

Video av målet

Joachim Thyzells avgjørende 3-2-scoring på sudden death i cupfinalen mot Øystein Klippen.